fredag 11. desember 2015

Majoritetens humor



(Jfr. innlegg i VG 10.12.15)
For å vri på et gammelt politisk slagord; humor kan ikke vedtas, den må skapes. Vedtak om humorbalanse mellom høyre og venstre har derfor lite for seg. Hva kan så gjøres, dersom det nå er enighet om at humor i norske medier og på norske standupscener er for ensidig og forutsigbar. Mitt råd er at komikere og satirikere er litt mer dristig og ikke alltid bruker flertallsmeningene og den politiske korrektheten som norm og fasit og mindretallmeninger som hoggestabbe. Det kunne gi oss litt mindre forutsigbar humor og kanskje nye innsikter også.
Jeg innser at humorprogram som går som en del av gullrekka på fredagskvelden, så som Nytt på Nytt, i stor grad må være et program på flertallets premisser. Ingen ønsker å få tacoen i vrangstrupen under fredagskosen.  Men også i Nytt på Nytt er det mulig å komme med overaskende poenger. Knut Nærum var den som flere ganger var unntaket som bekrefter regelen som jeg har beskrevet overfor. Han kunne, mens vi lo godt av at noen sære meninger blir gjort narr av, plutselig snu på flisa og servere en spissformulering som gjorde de andre litt flakkende i blikket. Mener han det virkelig? Hva er dette; er han ikke enige med oss, det store vi? Knut Nærum hadde evnen til å lage en uventet vri og ta mindretallsmeninger som utgangspunkt for å vise flere sider av en sak. Kanskje jeg tar feil, men jeg innbiller meg at det at han har Rødt-sympatier bedre gjorde han i stand til å forstå andre mindretallsmeninger. Glem ikke arven etter Knut Nærum!
Mye av humorsatiren i NRK har noen typiske «ofre».  De representerer mindretallsmeninger. Mitt umiddelbare inntrykk er at meninger man tillegger f.eks. konservative kristne eller fremskrittspartivelgere står lagligst til for hogg.  Det har naturligvis med det å gjøre at vi i disse gruppene lettest finner mindretallsmeninger som i tillegg er politisk ukorrekte, enten det nå handler om abort og homofili eller klima og inntil nylig flyktningpolitikk. Jeg sier ikke at disse mindretallsmeningene ikke skal utsettes for satire og humor. Naturligvis skal de det. Det jeg derimot alt for ofte registrerer er at NRKs satirikere i slike spørsmål har en tendens til å miste hemninger og nyanser, de faller ut av sine roller. Grensen mellom satire og sjikane blir uklar, slik vi har sett eksempel på i programmet Salongen. Det største problemet med at den politisk korrekte humoren dominerer stå sterkt er likevel at den fort blir for forutsigbar. Overraskelsesmomentet, den uventede vrien, som for meg er en ingrediens i ekte humor, blir borte. Når du på forhånd vet nøyaktig hvilke meninger som vil bli gjort narr av blir humoren fort uutholdelig kjedelig.
Jeg tror Nytt å Nytt har stor påvirkning på hva folk tror er akseptable og ikke fullt så akseptable meninger. Derfor er det viktig at satiren skyter i flere retninger og overrasker og utfordrer disse meningene våre. For vi ønsker vel større åpenhet og større mangfold også humorens område; gjør vi ikke?

torsdag 14. mai 2015

Folkekirkens prioriteringer

(Kronikk i Klassekampen 12.mai 2015)
Folkekirken er i trøbbel. Oppslutning om de kirkelige livsritene synker. Særlig alvorlig for folkekirken er det at dåpstallene synker dramatisk. De siste tallene fra SSB viser at bare 58, 7 % av norske barn ble båret til dåpen i fjor. Nedgangen har vært på over ti prosent de siste fem årene, og fortsetter trenden vil under halvparten av barna bli døpt i Den norske kirke om fem år.  Samtidig har en meningsmåling om folks livssynssympatier avslørt at bare 38 prosent av folket sier de tror på Gud, også det en kraftig nedgang. Kristendommen var lenge dominerende som både tro og kulturtradisjon i Norge.  Slik er det ikke lenger i det sekulære Norge. Den norske kirke er da heller ikke lenger statskirke, men defineres som Norges folkekirke i grunnlovens §16. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».  Men og så denne formuleringen er i ferd med å gå ut på dato, bare få år etter at den kom inn i grunnloven. Når dåpstallene komme under 50% kan ikke kirken med rette gjøre krav på å være folkekirke.
Hva bør være kirkens svar på denne utviklingen? Hittil har den omgitt seg med definisjoner av kirken som er ment å skulle fri til alle: Kirken vil være demokratisk, inkluderende og åpen, uten at det har bremset den synkende oppslutningen. Kan det være at kirken begynner i feil ende?
For noen år siden laget reklamebyrået Geelmuyden Kiese et forslag til et slagord med en innebygget oppfordring til den norske kirke. Slagordet lød slik: Gi oss en kirke alle kan tro på!  Forslaget avslørte en grunnleggende misforståelse av hva som er kirkens oppgave. Den har faktisk ikke som mål å skape tro på seg selv. Ordet kirke betyr «det som hører Herren til». Medlemmene «eier» ikke kirken. Kirken har bare relevans dersom den bidrar til å formidle tro og skape tilhørighet til kirkens «Herre».
Kirkens ledere ser noen ganger ut til mangle selvtillit, d.v.s tillit til viktigheten og relevansen av det budskapet den sier den bygger på. Om et slikt inntrykk brer seg bidrar det jo ikke akkurat til at kirken framstår som et attraktivt sted for å søke mening og tilhørighet i.
Skal kirken overleve som en levende kirke må den vise litt større mot, både til å være seg selv og til å utfordre den enkelte.  Da er det neppe en god prioritering at kirkens ledelse på til dels selvhøytidelig vis framfører politisk korrekte privatmeninger om helsepolitikk, oljepolitikk og klimapolitikk i media. Det er ikke noe galt med meningene, tvert imot er det lett å være enige i dem. Men bidrar denne meningsproduksjonen til økt interesse for kirken som trosfellesskap? Neppe. Jo mer det handler om meninger og jo mindre det handler om mening, jo dårligere blir oppslutningen om kirkens tro. I Sverige stiller de politiske partiene lister til kirkelige valg; det er ikke tilfeldig at oppslutningen om kirkens tro der er på et lavmål. Naturligvis skal kirkens medlemmer være aktive samfunnsaktører, men det er primært motivasjon og inspirasjon de skal hente i kirkens fellesskap, ikke meningene sine.
Den norske kirke har gjort en svært viktig og god prioritering de siste årene; dåpsopplæring med ambisjon om å nå alle døpte mellom 0 og 18 år med et tilbud om å bli kjent med kirkens tro.  Her ser det ut til at kirken ønsker å ta konsekvensen av at tro og dåp faktisk hører sammen også etter luthersk oppfatning.  Kirken har en stor utfordring i å gi trosopplæring til alle døpte, både til barn og til voksne.  Kirkens problem er ikke først og fremst at færre blir døpt, men at de som blir døpt ikke får et godt tilbud om trosopplæring i menighetens sammenheng.
Men også på dette området kommer signaler som vitner om at kirken ikke helt vet hva den vil prioritere. Sist lørdag ble såkalt drop-in-dåp lansert i den norske kirke. Ordningen innebærer at folk kan komme uanmeldt til kirken for å få barnet døpt på en hverdag, uten menigheten tilstede og utenom gudstjenestetid. Det reklameres med at det bare tar noen minutter. Signaleffekten blir at kirken mener dåp kan skje i forbifarten og ikke trenger verken forberedelse eller oppfølging. Man forventer rett og slett at drop-in-døpte blir kirkelige dropouts! Med slike ordninger risikerer kirken å motsi seg selv. Man kan ikke på den ene siden satse stort på dåpsopplæring og argumentere for at den er nødvendig, for på den andre side indirekte å signalisere at den ikke er så viktig likevel.
Kirken har vanskelig for å ta inn over seg en ny tids religiøse og livssynsmessige mangfold. Den heldekkende folkekirkens tid er forbi. Kirken representerer nå bare et av mange tilbud på livssynsområdet. Folk tror forskjellig. Kirken må våge å tro at folk gjør bevisste valg, også av livssynstilhørighet. Kirken skal være åpen for alle, inkluderende og velvillig på alle vis, men den må tørre å være seg selv; dvs. være et sted der folk kan søke mening og tilhørighet med den kristne tro som referanseramme.   Hvis kirken ikke helt vet hvem den selv vil være, kan en ikke vente å være særlig tiltrekkende for andre heller.
«Den norske kirke er ikke et trossamfunn på linje med andre trossamfunn», sa biskopen i Borg i en debatt på kirkemøtet. Det var nok en forsnakkelse fra en av folkekirkens ivrigste forsvarere. Mitt poeng er likevel: Vil ikke kirken være et trossamfunn kan den heller ikke være folkekirke.

onsdag 10. desember 2014

Navneleken



Religionsfaget i grunnskolen har skiftet navn oftere enn regjeringer rekker å skifte farge. Nå skal barnet få nytt navn igjen, hvis regjeringen får det som Kr.f. vil: RLE blir til KRLE. Barnet er imidlertid det samme. Innholdet og kompetansemålene endres ikke.  Det som markedsføres som en stor endring er at kristendomsdelen skal utgjøre «omlag halvparten» av faginnholdet. Det er det K-en skal gi et signal om.

Og det er nettopp signaleffekten som vil skape en uro og forvirring faget ikke har bruk for. I praksis innebærer forslaget neppe noen endring. Dagens RLE tar for seg tre hovedområder; Kristendom, Religioner og livssyn samt Filosofi og etikk. Om hovedområdet Kristendom heter det bl.a. at RLE «skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.»  Dette  tolkes ofte som at minst en tredjedel av faget skal brukes på hovedemnet kristendom, men som læreplanen også sier: «Det vil være rom for lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene i faget for å oppfylle kompetansemålene». Noen steder kan altså prosentandelen kristendom være høyere.  Nå sier ministeren at de samme emnene skal utgjøre om lag halvparten, men overlater implementeringen av dette til skolene og lærerne, og legger vekt på fleksibilitet og variasjon. Noen steder kan altså prosenten bli lavere.  I og med at kompetansemålene forblir uendret er det liten grunn til å tro at det skjer noen vesentlig endring av fordelingen mellom emnene.

Hva betyr en K fra eller til når fagets innhold forblir det samme? Er barnets navn viktig? Kan ikke Kr.f. få leke navneleken i fred?  . Da faget endret navn fra KRL til RLE i 2008 viste navnebytte viste seg å ha stor betydning for hvordan faget ble oppfattet. Navneendringen ble oppfattet som et signal om helt nytt fag, på tross av at endringene i selve fagplanen var relativt beskjedne. Nå kan vi fort få motsatt signaleffekt, dersom K-en skal føyes til. Takket være regjeringens forslag vil vi nå få nok en repetisjonsøvelse med gamle argumenter der mistankens hermeneutikk vil få fritt spillerom. Det hadde vært helt unødvendig.   Jeg ønsker meg en høring med kort høringsfrist. Høringen bør brukes til å fortelle regjeringen hvor umusikalske disse forslagene er.  Kanskje har de tenkt som Bjørnson: «Fred er ei det beste, men at man noget vil». Resultatet blir nok mer som hos Shakespeare: «Stor ståhei for ingenting».

tirsdag 15. april 2014

VENSTRE - ikke så liberalt likevel



Min tillit til Venstre som et liberalt parti har fått en knekk. Venstre er Norges liberale parti og vårt utgangspunkt er det enkelte menneskes personlige frihet, heter det i selvreklamen. Det var det lite å merke til i det nylig avholdte landsmøtet. For det første gikk landsmøtet inn for å skrote kontantstøtten, som i det minste gir foreldrene frihet til for en kort periode å velge den formen for omsorg de selv mener er best for sitt eget barn. For det andre vil de begrense livssynsminoriteters rett til å etablere friskoler, på tross av at en slik rett i praksis er hjemlet i menneskerettighetserklæringens artikkel 18.  I andre sammenhenger er Venstre det partiet som kanskje flagger menneskerettighetene oftest og sterkest. For det tredje har de forlengst sagt et kontant nei til legers reservasjonsmulighet, til tross for at den ikke hindrer noen kvinnes rettigheter etter abortloven. Samvittighetsfrihet? Nei takk, sier Venstre. For det fjerde vil de hindre muslimske kvinner som bruker hijab å tjenestegjøre i politet. Og for det femte, og det er det alvorligste: Med nød og neppe ble et forslag om å forby jødenes viktigste identitetsmarkør, omskjæring på den åttende dag, avvist. Tendensen er deprimerende for den som ønsker seg et livssynsåpent samfunn som viser toleranse overfor minoriteter og deres rettigheter og valg. Nei, sier Venstre, her skal alle mene og gjøre det samme. Storsamfunnet vet best.  Garbos skygge av trangsynt politisk korrekthet ser ut til å være iferd med ¨å falle over Venstre enda en gang. Jeg hadde håp om en annen og mer liberal vei for partiet, men er blitt alvorlig skuffet.

tirsdag 18. februar 2014

Bystyrets "samvittighetsløshet".


Debatten om reservasjonsretten har avslørt at de liberale og humanistiske verdier vi skryter av å ha, ikke alltid betyr så mye i møte med spørsmål som tester dem. Trondheim bystyre avslørte sin verdiløshet med overveldende flertall for et par uker siden. På tross av at alle visste at rettighetene etter abortloven ikke var truet for noen abortsøkende kvinne i Trondheim, sa bystyret nei til legers reservasjonsmulighet.  Det er likevel den underliggende tenkemåten i vedtaket som virkelig gir grunn til uro. Det ene er at man faktisk fremdeles synes livredd for å erkjenne at spørsmålet om abort også har etiske sider, og for noen, kan være et samvittighetsspørsmål. Det er ifølge ordføreren uholdbart at noen ønsker å følge sin samvittighet i et offentlig finansiert helsevesen. Det er gammeldags og hører ikke hjemme i vår tid, hevder hun.  Det var en skremmende kommentar.  Naturligvis kan synet på etiske spørsmål endres over tid; men det å avslutte et påbegynt liv vil aldri bli etisk irrelevant.  Så gode blir vi forhåpentligvis aldri til å benekte virkeligheten. Det andre premisset som ligger under synes å være at når en lov tillater en praksis, så er den pr. definisjon også etisk akseptabel. Med andre ord kan det se ut som om vi mener staten bør være vår øverste moralske veiviser når vi står overfor etiske og moralske valg. Slik må det for all del ikke bli; her er det den enkelte selv som står ansvarlig ut fra egne verdier og livssyn.  Det er vel derfor det heter selvbestemt og ikke statsbestemt abort.  Abortloven er kommet for å bli, men det er også abortspørsmålet som et etisk dilemma.  Etter mitt syn må vi, hvis vi ønsker å være et liberalt samfunn, leve både med abortloven og med enkeltlegers rett til samvittighetsfrihet. Trondheim bystyre mente tydeligvis noe annet.