onsdag 14. desember 2016

Skolegudstjenester: Ja til aktiv påmelding - nei til berøringsangst!

Bystyret i Trondheim vedtok for et par uker siden at elever som ønsker å delta på skolegudstjenester selv aktivt må melde seg på slike gudstjenester. Vedtaket innebærer etter mitt skjønn en nyttig avklaring både for kirken og skolen.  Det er den lokale menigheten som inviterer til skolegudstjeneste, ikke skolen. Selv om skolegudstjenester har en lang historie, og de fleste vil oppfatte den som en trivelig førjulstradisjon, bør de inviterte få muligheten til selv å svare bekreftende på at de kommer. En slik ordning vil å kunne bidra til å heve statusen til skolegudstjenesten, og gi et signal om at den er en viktig førjulsbegivenhet som fortjener deltakere som vet hva de går til og som går dit med positiv forventning. Kirkens preses var nesten overraskende tydelig da hun ved innledningen av bispemøtet i midten av oktober beskrev hva en skolegudstjeneste er. «Skolegudstjenestene er ikke et undervisningsopplegg, men en arena hvor elevene inviteres inn i et rom der troen er levende, og de opplever hva det vil si å feire gudstjeneste.» Videre sa hun bl.a.: «Det er også fra skolens perspektiv viktig at skolegudstjenestens preg av virkelig å være en gudstjeneste ikke tones ned. For at det skal være læring i kirkebesøket, må det være et reelt gudstjenestebesøk».  
Når praksisen med skolegudstjenester ofte bare har gått videre ut fra gammel vane, kan det bl.a. ha med det å gjøre at den norske kirke, jf. navnet, av mange oppfattes like mye som norsk som den oppfattes som kirke. Fremdeles har jo denne kirken en spesiell plass i grunnloven, der norskheten og kirkeligheten knyttes sammen. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», heter det i §16. Synet på skolegudstjenesten følger til en viss grad synet på om man oppfatter norsk tradisjon og kristen tradisjon som synonymer. De som sier nei til aktiv påmelding, legger vekt på at kirken på fellesskapets vegne ivaretar norsk tradisjon og kulturarv. Den som ønsker aktiv påmelding legger mer vekt på at kirken representerer en bestemt trosretning og at norsk tradisjon ikke lenger er identisk med kristen tradisjon.
Aktiv påmelding betyr ikke at skolegudstjenesten bare bør være for de som hører til den norske kirke. Tvert imot, som til alle gudstjenester i kirken, gjelder invitasjonen alle, uavhengig av livssynsbakgrunn.  Det kan være mye læring i å være tilstede på en skolegudstjeneste, enten man ønsker å være der som tilskuer eller deltaker. Kanskje er vi på vei mot en mer åpen, nysgjerrig og fordomsfri holdning til synlig religion enn vi tradisjonelt har hatt i dette landet. Skolegudstjenester lar seg godt argumentere for i et flerkulturelt samfunn. I lokalsamfunn, der andre tros- eller livssynssamfunn har stor oppslutning, bør elevene også få invitasjon til å være tilskuere eller deltakere deres høytidsmarkeringer.  Aktiv påmelding bør også her være regelen. Berøringsangst for religion må vi derimot arbeide for å få bort. Tvert imot må vi tørre å bli bedre kjent med hverandres trosuttrykk. Det fremmer imidlertid ikke gjensidig forståelse å bli dratt med til arrangementer med begrunnelser som at «du ikke har vondt av det». Jeg tror mange vil ha større forventning til en gudstjeneste i adventstiden når de selv får sjansen til å takke ja gjennom aktiv påmelding. Så blir det opp til de som inviterer å bidra til en stemning og et innhold som gir elevene en positiv opplevelse og større innsikt i egen eller andres tro.

KRLE i 10C



Det var oppmuntrende å lese innlegget i Adresseavisen fra fem elever i 10 C om KRLE-faget (25.10), der de sier de liker religionsundervisningen fordi de der får diskutere, snakke om vanskelige temaer og lære om andre kulturer.  Dette bekreftes også av det faktum at mange elever oppgir KRLE som et av sine favorittfag.
Dette tyder på engasjerte elever, gode lærere og godt undervisningsmiljø! I innlegget er samtidig hovedpoenget at K-en bør ut av faget. Jeg er helt enig at den aldri skulle ha kommet inn, og at det var et utslag av korttenkt symbolpolitikk og markeringsbehov fra Kr.F. sin side. I høringsrunden før endringen var det omtrent ingen, heller ikke av de kirkelige høringsinstanser som ønsket noen navneendring. Konsekvensene av endringen behøver likevel ikke å være så store i praksis. Fagets kompetansemål er uendret, det er kun en setning som er endret i hele fagplanen; før het det at kristendomskunnskap skulle ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.
Dette er blitt tolket til å bety om lag en tredjedel av hele faginnholdet. Nå heter det at om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap. I begge fagplanene står det samtidig at det kan være lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene; poenget er å oppfylle kompetansemålene. Departementet understreket også i forbindelse med endringen at de ikke så behov for nye lærebøker i faget.
Selv om endringene var beskjedne står vi likevel igjen med signaleffekten. Når jeg leste elevenes avisinnlegg slo det meg at det de primært er misfornøyd med det de oppfatter som vektleggingen av fortiden, av kristendommen som tusen år gammel tradisjon og som kulturarv. En styrking av denne siden ved lærestoffet var jo nettopp vektlagt av Kr.F. når ønsket å få K-en inn i fagnavnet.  Elevene ønsker seg heller et mer dagsaktuelt fag som de kan bruke til å finne ut hva de selv vil tro på og samtidig bidra til å bekjempe fordommer i samfunnet i dag.  Dette er et meget rimelig krav!
Kan det være at endringen av faget har bidratt til å gjøre religions- og livssynsfaget mer tilbakeskuende, mer til et fag om norsk kultur og historie enn til et aktuelt fag om viser religion og livssyn som dagsaktuelle størrelser, som angår dagens elever?  En svensk doktoravhandling fra 2015 av Karin Kittelmann Flensner viser at svensk religionsundervisning preges av den holdningen at religion er utdatert og lite nyttig i dagens samfunn. Kan det være at innføringen av K-en i RLE har bidratt til å plante en slik tankegang også hos norske elever og lærere?
Faktum er i alle fall at hverken kristendom eller andre religioner og livssyn først og fremst handler om gamle dager. Religioner og livssyn er aktuelle som aldri før, på godt og ondt.  Jeg kjenner ikke hvor stort elevmangfold det er på Charlottenlund ungdomsskole, men mangfoldet er nok enda større i andre deler av byen. Jeg besøkte nylig en skole som har mer enn ti ulike religioner og livssyn representert i elevmassen.  I de klassene er det vanskelig å hevde at religioner er utdatert. Der er de levende, aktuelle kilder til tro og ikke minst tilhørighet for de fleste elevene.  Og disse flerkulturelle og flerreligiøs klassene representere ikke fortiden, de representerer fremtiden i norsk skole!
10C har nylig hatt en prøve om katolsk kristendom. I avisinnlegget beskrives det som om det er en motsetning mellom dette og det «å lære om nye ting».  Det er jeg ikke helt enig i. De fleste av oss har liten kunnskap om katolsk tradisjon. Kanskje 10 C og vi andre burde ta oss en tur på ekskursjon til den nye St. Olav domkirke etter hvert. Den innvies 19.november. En slik ekskursjon tror jeg nettopp kan bidra til «å lære om nye ting så det blir lettere å se ting fra andre vinkler, i et samfunn som sliter med mange fordommer», slik de fem elevene skriver i sitt innlegg.
Igjen takk for et spennende innlegg fra elever i 10 C! Med slike elever er det håp både for religions- og livssynsfaget og for norsk skole. Og på tross av K-en, det er fullt mulig å praktisere KRLE slik at elevene får solid bakgrunn både for egne meninger og toleranse og respekt for de som tenker annerledes. Og det er jo nettopp slik det praktiseres av lærere og elever i 10C!

fredag 11. desember 2015

Majoritetens humor



(Jfr. innlegg i VG 10.12.15)
For å vri på et gammelt politisk slagord; humor kan ikke vedtas, den må skapes. Vedtak om humorbalanse mellom høyre og venstre har derfor lite for seg. Hva kan så gjøres, dersom det nå er enighet om at humor i norske medier og på norske standupscener er for ensidig og forutsigbar. Mitt råd er at komikere og satirikere er litt mer dristig og ikke alltid bruker flertallsmeningene og den politiske korrektheten som norm og fasit og mindretallmeninger som hoggestabbe. Det kunne gi oss litt mindre forutsigbar humor og kanskje nye innsikter også.
Jeg innser at humorprogram som går som en del av gullrekka på fredagskvelden, så som Nytt på Nytt, i stor grad må være et program på flertallets premisser. Ingen ønsker å få tacoen i vrangstrupen under fredagskosen.  Men også i Nytt på Nytt er det mulig å komme med overaskende poenger. Knut Nærum var den som flere ganger var unntaket som bekrefter regelen som jeg har beskrevet overfor. Han kunne, mens vi lo godt av at noen sære meninger blir gjort narr av, plutselig snu på flisa og servere en spissformulering som gjorde de andre litt flakkende i blikket. Mener han det virkelig? Hva er dette; er han ikke enige med oss, det store vi? Knut Nærum hadde evnen til å lage en uventet vri og ta mindretallsmeninger som utgangspunkt for å vise flere sider av en sak. Kanskje jeg tar feil, men jeg innbiller meg at det at han har Rødt-sympatier bedre gjorde han i stand til å forstå andre mindretallsmeninger. Glem ikke arven etter Knut Nærum!
Mye av humorsatiren i NRK har noen typiske «ofre».  De representerer mindretallsmeninger. Mitt umiddelbare inntrykk er at meninger man tillegger f.eks. konservative kristne eller fremskrittspartivelgere står lagligst til for hogg.  Det har naturligvis med det å gjøre at vi i disse gruppene lettest finner mindretallsmeninger som i tillegg er politisk ukorrekte, enten det nå handler om abort og homofili eller klima og inntil nylig flyktningpolitikk. Jeg sier ikke at disse mindretallsmeningene ikke skal utsettes for satire og humor. Naturligvis skal de det. Det jeg derimot alt for ofte registrerer er at NRKs satirikere i slike spørsmål har en tendens til å miste hemninger og nyanser, de faller ut av sine roller. Grensen mellom satire og sjikane blir uklar, slik vi har sett eksempel på i programmet Salongen. Det største problemet med at den politisk korrekte humoren dominerer stå sterkt er likevel at den fort blir for forutsigbar. Overraskelsesmomentet, den uventede vrien, som for meg er en ingrediens i ekte humor, blir borte. Når du på forhånd vet nøyaktig hvilke meninger som vil bli gjort narr av blir humoren fort uutholdelig kjedelig.
Jeg tror Nytt å Nytt har stor påvirkning på hva folk tror er akseptable og ikke fullt så akseptable meninger. Derfor er det viktig at satiren skyter i flere retninger og overrasker og utfordrer disse meningene våre. For vi ønsker vel større åpenhet og større mangfold også humorens område; gjør vi ikke?

torsdag 14. mai 2015

Folkekirkens prioriteringer

(Kronikk i Klassekampen 12.mai 2015)
Folkekirken er i trøbbel. Oppslutning om de kirkelige livsritene synker. Særlig alvorlig for folkekirken er det at dåpstallene synker dramatisk. De siste tallene fra SSB viser at bare 58, 7 % av norske barn ble båret til dåpen i fjor. Nedgangen har vært på over ti prosent de siste fem årene, og fortsetter trenden vil under halvparten av barna bli døpt i Den norske kirke om fem år.  Samtidig har en meningsmåling om folks livssynssympatier avslørt at bare 38 prosent av folket sier de tror på Gud, også det en kraftig nedgang. Kristendommen var lenge dominerende som både tro og kulturtradisjon i Norge.  Slik er det ikke lenger i det sekulære Norge. Den norske kirke er da heller ikke lenger statskirke, men defineres som Norges folkekirke i grunnlovens §16. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».  Men og så denne formuleringen er i ferd med å gå ut på dato, bare få år etter at den kom inn i grunnloven. Når dåpstallene komme under 50% kan ikke kirken med rette gjøre krav på å være folkekirke.
Hva bør være kirkens svar på denne utviklingen? Hittil har den omgitt seg med definisjoner av kirken som er ment å skulle fri til alle: Kirken vil være demokratisk, inkluderende og åpen, uten at det har bremset den synkende oppslutningen. Kan det være at kirken begynner i feil ende?
For noen år siden laget reklamebyrået Geelmuyden Kiese et forslag til et slagord med en innebygget oppfordring til den norske kirke. Slagordet lød slik: Gi oss en kirke alle kan tro på!  Forslaget avslørte en grunnleggende misforståelse av hva som er kirkens oppgave. Den har faktisk ikke som mål å skape tro på seg selv. Ordet kirke betyr «det som hører Herren til». Medlemmene «eier» ikke kirken. Kirken har bare relevans dersom den bidrar til å formidle tro og skape tilhørighet til kirkens «Herre».
Kirkens ledere ser noen ganger ut til mangle selvtillit, d.v.s tillit til viktigheten og relevansen av det budskapet den sier den bygger på. Om et slikt inntrykk brer seg bidrar det jo ikke akkurat til at kirken framstår som et attraktivt sted for å søke mening og tilhørighet i.
Skal kirken overleve som en levende kirke må den vise litt større mot, både til å være seg selv og til å utfordre den enkelte.  Da er det neppe en god prioritering at kirkens ledelse på til dels selvhøytidelig vis framfører politisk korrekte privatmeninger om helsepolitikk, oljepolitikk og klimapolitikk i media. Det er ikke noe galt med meningene, tvert imot er det lett å være enige i dem. Men bidrar denne meningsproduksjonen til økt interesse for kirken som trosfellesskap? Neppe. Jo mer det handler om meninger og jo mindre det handler om mening, jo dårligere blir oppslutningen om kirkens tro. I Sverige stiller de politiske partiene lister til kirkelige valg; det er ikke tilfeldig at oppslutningen om kirkens tro der er på et lavmål. Naturligvis skal kirkens medlemmer være aktive samfunnsaktører, men det er primært motivasjon og inspirasjon de skal hente i kirkens fellesskap, ikke meningene sine.
Den norske kirke har gjort en svært viktig og god prioritering de siste årene; dåpsopplæring med ambisjon om å nå alle døpte mellom 0 og 18 år med et tilbud om å bli kjent med kirkens tro.  Her ser det ut til at kirken ønsker å ta konsekvensen av at tro og dåp faktisk hører sammen også etter luthersk oppfatning.  Kirken har en stor utfordring i å gi trosopplæring til alle døpte, både til barn og til voksne.  Kirkens problem er ikke først og fremst at færre blir døpt, men at de som blir døpt ikke får et godt tilbud om trosopplæring i menighetens sammenheng.
Men også på dette området kommer signaler som vitner om at kirken ikke helt vet hva den vil prioritere. Sist lørdag ble såkalt drop-in-dåp lansert i den norske kirke. Ordningen innebærer at folk kan komme uanmeldt til kirken for å få barnet døpt på en hverdag, uten menigheten tilstede og utenom gudstjenestetid. Det reklameres med at det bare tar noen minutter. Signaleffekten blir at kirken mener dåp kan skje i forbifarten og ikke trenger verken forberedelse eller oppfølging. Man forventer rett og slett at drop-in-døpte blir kirkelige dropouts! Med slike ordninger risikerer kirken å motsi seg selv. Man kan ikke på den ene siden satse stort på dåpsopplæring og argumentere for at den er nødvendig, for på den andre side indirekte å signalisere at den ikke er så viktig likevel.
Kirken har vanskelig for å ta inn over seg en ny tids religiøse og livssynsmessige mangfold. Den heldekkende folkekirkens tid er forbi. Kirken representerer nå bare et av mange tilbud på livssynsområdet. Folk tror forskjellig. Kirken må våge å tro at folk gjør bevisste valg, også av livssynstilhørighet. Kirken skal være åpen for alle, inkluderende og velvillig på alle vis, men den må tørre å være seg selv; dvs. være et sted der folk kan søke mening og tilhørighet med den kristne tro som referanseramme.   Hvis kirken ikke helt vet hvem den selv vil være, kan en ikke vente å være særlig tiltrekkende for andre heller.
«Den norske kirke er ikke et trossamfunn på linje med andre trossamfunn», sa biskopen i Borg i en debatt på kirkemøtet. Det var nok en forsnakkelse fra en av folkekirkens ivrigste forsvarere. Mitt poeng er likevel: Vil ikke kirken være et trossamfunn kan den heller ikke være folkekirke.

onsdag 10. desember 2014

Navneleken



Religionsfaget i grunnskolen har skiftet navn oftere enn regjeringer rekker å skifte farge. Nå skal barnet få nytt navn igjen, hvis regjeringen får det som Kr.f. vil: RLE blir til KRLE. Barnet er imidlertid det samme. Innholdet og kompetansemålene endres ikke.  Det som markedsføres som en stor endring er at kristendomsdelen skal utgjøre «omlag halvparten» av faginnholdet. Det er det K-en skal gi et signal om.

Og det er nettopp signaleffekten som vil skape en uro og forvirring faget ikke har bruk for. I praksis innebærer forslaget neppe noen endring. Dagens RLE tar for seg tre hovedområder; Kristendom, Religioner og livssyn samt Filosofi og etikk. Om hovedområdet Kristendom heter det bl.a. at RLE «skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.»  Dette  tolkes ofte som at minst en tredjedel av faget skal brukes på hovedemnet kristendom, men som læreplanen også sier: «Det vil være rom for lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene i faget for å oppfylle kompetansemålene». Noen steder kan altså prosentandelen kristendom være høyere.  Nå sier ministeren at de samme emnene skal utgjøre om lag halvparten, men overlater implementeringen av dette til skolene og lærerne, og legger vekt på fleksibilitet og variasjon. Noen steder kan altså prosenten bli lavere.  I og med at kompetansemålene forblir uendret er det liten grunn til å tro at det skjer noen vesentlig endring av fordelingen mellom emnene.

Hva betyr en K fra eller til når fagets innhold forblir det samme? Er barnets navn viktig? Kan ikke Kr.f. få leke navneleken i fred?  . Da faget endret navn fra KRL til RLE i 2008 viste navnebytte viste seg å ha stor betydning for hvordan faget ble oppfattet. Navneendringen ble oppfattet som et signal om helt nytt fag, på tross av at endringene i selve fagplanen var relativt beskjedne. Nå kan vi fort få motsatt signaleffekt, dersom K-en skal føyes til. Takket være regjeringens forslag vil vi nå få nok en repetisjonsøvelse med gamle argumenter der mistankens hermeneutikk vil få fritt spillerom. Det hadde vært helt unødvendig.   Jeg ønsker meg en høring med kort høringsfrist. Høringen bør brukes til å fortelle regjeringen hvor umusikalske disse forslagene er.  Kanskje har de tenkt som Bjørnson: «Fred er ei det beste, men at man noget vil». Resultatet blir nok mer som hos Shakespeare: «Stor ståhei for ingenting».