onsdag 10. desember 2014

Navneleken



Religionsfaget i grunnskolen har skiftet navn oftere enn regjeringer rekker å skifte farge. Nå skal barnet få nytt navn igjen, hvis regjeringen får det som Kr.f. vil: RLE blir til KRLE. Barnet er imidlertid det samme. Innholdet og kompetansemålene endres ikke.  Det som markedsføres som en stor endring er at kristendomsdelen skal utgjøre «omlag halvparten» av faginnholdet. Det er det K-en skal gi et signal om.

Og det er nettopp signaleffekten som vil skape en uro og forvirring faget ikke har bruk for. I praksis innebærer forslaget neppe noen endring. Dagens RLE tar for seg tre hovedområder; Kristendom, Religioner og livssyn samt Filosofi og etikk. Om hovedområdet Kristendom heter det bl.a. at RLE «skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.»  Dette  tolkes ofte som at minst en tredjedel av faget skal brukes på hovedemnet kristendom, men som læreplanen også sier: «Det vil være rom for lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene i faget for å oppfylle kompetansemålene». Noen steder kan altså prosentandelen kristendom være høyere.  Nå sier ministeren at de samme emnene skal utgjøre om lag halvparten, men overlater implementeringen av dette til skolene og lærerne, og legger vekt på fleksibilitet og variasjon. Noen steder kan altså prosenten bli lavere.  I og med at kompetansemålene forblir uendret er det liten grunn til å tro at det skjer noen vesentlig endring av fordelingen mellom emnene.

Hva betyr en K fra eller til når fagets innhold forblir det samme? Er barnets navn viktig? Kan ikke Kr.f. få leke navneleken i fred?  . Da faget endret navn fra KRL til RLE i 2008 viste navnebytte viste seg å ha stor betydning for hvordan faget ble oppfattet. Navneendringen ble oppfattet som et signal om helt nytt fag, på tross av at endringene i selve fagplanen var relativt beskjedne. Nå kan vi fort få motsatt signaleffekt, dersom K-en skal føyes til. Takket være regjeringens forslag vil vi nå få nok en repetisjonsøvelse med gamle argumenter der mistankens hermeneutikk vil få fritt spillerom. Det hadde vært helt unødvendig.   Jeg ønsker meg en høring med kort høringsfrist. Høringen bør brukes til å fortelle regjeringen hvor umusikalske disse forslagene er.  Kanskje har de tenkt som Bjørnson: «Fred er ei det beste, men at man noget vil». Resultatet blir nok mer som hos Shakespeare: «Stor ståhei for ingenting».