Navneleken

Religionsfaget i grunnskolen har skiftet navn oftere enn regjeringer rekker å skifte farge. Nå skal barnet få nytt navn igjen, hvis regjeringen får det som Kr.f. vil: RLE blir til KRLE. Barnet er imidlertid det samme. Innholdet og kompetansemålene endres ikke.  Det som markedsføres som en stor endring er at kristendomsdelen skal utgjøre «omlag halvparten» av faginnholdet. Det er det K-en skal gi et signal om.

Og det er nettopp signaleffekten som vil skape en uro og forvirring faget ikke har bruk for. I praksis innebærer forslaget neppe noen endring. Dagens RLE tar for seg tre hovedområder; Kristendom, Religioner og livssyn samt Filosofi og etikk. Om hovedområdet Kristendom heter det bl.a. at RLE «skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.»  Dette  tolkes ofte som at minst en tredjedel av faget skal brukes på hovedemnet kristendom, men som læreplanen også sier: «Det vil være rom for lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene i faget for å oppfylle kompetansemålene». Noen steder kan altså prosentandelen kristendom være høyere.  Nå sier ministeren at de samme emnene skal utgjøre om lag halvparten, men overlater implementeringen av dette til skolene og lærerne, og legger vekt på fleksibilitet og variasjon. Noen steder kan altså prosenten bli lavere.  I og med at kompetansemålene forblir uendret er det liten grunn til å tro at det skjer noen vesentlig endring av fordelingen mellom emnene.

Hva betyr en K fra eller til når fagets innhold forblir det samme? Er barnets navn viktig? Kan ikke Kr.f. få leke navneleken i fred?  . Da faget endret navn fra KRL til RLE i 2008 viste navnebytte viste seg å ha stor betydning for hvordan faget ble oppfattet. Navneendringen ble oppfattet som et signal om helt nytt fag, på tross av at endringene i selve fagplanen var relativt beskjedne. Nå kan vi fort få motsatt signaleffekt, dersom K-en skal føyes til. Takket være regjeringens forslag vil vi nå få nok en repetisjonsøvelse med gamle argumenter der mistankens hermeneutikk vil få fritt spillerom. Det hadde vært helt unødvendig.   Jeg ønsker meg en høring med kort høringsfrist. Høringen bør brukes til å fortelle regjeringen hvor umusikalske disse forslagene er.  Kanskje har de tenkt som Bjørnson: «Fred er ei det beste, men at man noget vil». Resultatet blir nok mer som hos Shakespeare: «Stor ståhei for ingenting».

VENSTRE - ikke så liberalt likevel

Min tillit til Venstre som et liberalt parti har fått en knekk. Venstre er Norges liberale parti og vårt utgangspunkt er det enkelte menneskes personlige frihet, heter det i selvreklamen. Det var det lite å merke til i det nylig avholdte landsmøtet. For det første gikk landsmøtet inn for å skrote kontantstøtten, som i det minste gir foreldrene frihet til for en kort periode å velge den formen for omsorg de selv mener er best for sitt eget barn. For det andre vil de begrense livssynsminoriteters rett til å etablere friskoler, på tross av at en slik rett i praksis er hjemlet i menneskerettighetserklæringens artikkel 18.  I andre sammenhenger er Venstre det partiet som kanskje flagger menneskerettighetene oftest og sterkest. For det tredje har de forlengst sagt et kontant nei til legers reservasjonsmulighet, til tross for at den ikke hindrer noen kvinnes rettigheter etter abortloven. Samvittighetsfrihet? Nei takk, sier Venstre. For det fjerde vil de hindre muslimske kvinner som bruker hijab å tjenestegjøre i politet. Og for det femte, og det er det alvorligste: Med nød og neppe ble et forslag om å forby jødenes viktigste identitetsmarkør, omskjæring på den åttende dag, avvist. Tendensen er deprimerende for den som ønsker seg et livssynsåpent samfunn som viser toleranse overfor minoriteter og deres rettigheter og valg. Nei, sier Venstre, her skal alle mene og gjøre det samme. Storsamfunnet vet best.  Garbos skygge av trangsynt politisk korrekthet ser ut til å være iferd med ¨å falle over Venstre enda en gang. Jeg hadde håp om en annen og mer liberal vei for partiet, men er blitt alvorlig skuffet.

Bystyrets "samvittighetsløshet".

Debatten om reservasjonsretten har avslørt at de liberale og humanistiske verdier vi skryter av å ha, ikke alltid betyr så mye i møte med spørsmål som tester dem. Trondheim bystyre avslørte sin verdiløshet med overveldende flertall for et par uker siden. På tross av at alle visste at rettighetene etter abortloven ikke var truet for noen abortsøkende kvinne i Trondheim, sa bystyret nei til legers reservasjonsmulighet.  Det er likevel den underliggende tenkemåten i vedtaket som virkelig gir grunn til uro. Det ene er at man faktisk fremdeles synes livredd for å erkjenne at spørsmålet om abort også har etiske sider, og for noen, kan være et samvittighetsspørsmål. Det er ifølge ordføreren uholdbart at noen ønsker å følge sin samvittighet i et offentlig finansiert helsevesen. Det er gammeldags og hører ikke hjemme i vår tid, hevder hun.  Det var en skremmende kommentar.  Naturligvis kan synet på etiske spørsmål endres over tid; men det å avslutte et påbegynt liv vil aldri bli etisk irrelevant.  Så gode blir vi forhåpentligvis aldri til å benekte virkeligheten. Det andre premisset som ligger under synes å være at når en lov tillater en praksis, så er den pr. definisjon også etisk akseptabel. Med andre ord kan det se ut som om vi mener staten bør være vår øverste moralske veiviser når vi står overfor etiske og moralske valg. Slik må det for all del ikke bli; her er det den enkelte selv som står ansvarlig ut fra egne verdier og livssyn.  Det er vel derfor det heter selvbestemt og ikke statsbestemt abort.  Abortloven er kommet for å bli, men det er også abortspørsmålet som et etisk dilemma.  Etter mitt syn må vi, hvis vi ønsker å være et liberalt samfunn, leve både med abortloven og med enkeltlegers rett til samvittighetsfrihet. Trondheim bystyre mente tydeligvis noe annet.