Debatten om
reservasjonsretten har avslørt at de liberale og humanistiske verdier vi
skryter av å ha, ikke alltid betyr så mye i møte med spørsmål som tester dem.
Trondheim bystyre avslørte sin verdiløshet med overveldende flertall for et par
uker siden. På tross av at alle visste at rettighetene etter abortloven ikke
var truet for noen abortsøkende kvinne i Trondheim, sa bystyret nei til legers
reservasjonsmulighet. Det er likevel den underliggende
tenkemåten i vedtaket som virkelig gir grunn til uro. Det ene er at man faktisk fremdeles
synes livredd for å erkjenne at spørsmålet om abort også har etiske sider, og
for noen, kan være et samvittighetsspørsmål. Det er ifølge ordføreren uholdbart at
noen ønsker å følge sin samvittighet i et offentlig finansiert helsevesen. Det
er gammeldags og hører ikke hjemme i vår tid, hevder hun.
Det var en skremmende kommentar. Naturligvis
kan synet på etiske spørsmål endres over tid; men det å avslutte et påbegynt
liv vil aldri bli etisk irrelevant. Så
gode blir vi forhåpentligvis aldri til å benekte virkeligheten. Det andre premisset
som ligger under synes å være at når en lov tillater en praksis, så er den pr.
definisjon også etisk akseptabel. Med andre ord kan det se ut som om vi mener staten
bør være vår øverste moralske veiviser når vi står overfor etiske og moralske
valg. Slik må det for all del ikke bli; her er det den enkelte selv som står
ansvarlig ut fra egne verdier og livssyn. Det er vel derfor det heter selvbestemt og ikke statsbestemt abort. Abortloven er kommet for å bli, men det er
også abortspørsmålet som et etisk dilemma.
Etter mitt syn må vi, hvis vi ønsker å være et liberalt samfunn, leve
både med abortloven og med enkeltlegers rett til samvittighetsfrihet. Trondheim
bystyre mente tydeligvis noe annet.
