Religionsfaget
i grunnskolen har skiftet navn oftere enn regjeringer rekker å skifte farge. Nå
skal barnet få nytt navn igjen, hvis regjeringen får det som Kr.f. vil: RLE
blir til KRLE. Barnet er imidlertid det samme. Innholdet og kompetansemålene
endres ikke. Det som markedsføres som en
stor endring er at kristendomsdelen skal utgjøre «omlag halvparten» av
faginnholdet. Det er det K-en skal gi et signal om.
Og det er
nettopp signaleffekten som vil skape en uro og forvirring faget ikke har bruk
for. I praksis innebærer forslaget neppe noen endring. Dagens RLE tar for seg
tre hovedområder; Kristendom, Religioner og livssyn samt Filosofi og etikk. Om hovedområdet
Kristendom heter det bl.a. at RLE «skal gi kjennskap til den betydning
kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av
den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.» Dette tolkes ofte som at minst en tredjedel av faget
skal brukes på hovedemnet kristendom, men som læreplanen også sier: «Det vil
være rom for lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene i faget for
å oppfylle kompetansemålene». Noen steder kan altså prosentandelen kristendom
være høyere. Nå sier ministeren at de
samme emnene skal utgjøre om lag halvparten, men overlater implementeringen av
dette til skolene og lærerne, og legger vekt på fleksibilitet og variasjon. Noen
steder kan altså prosenten bli lavere. I
og med at kompetansemålene forblir uendret er det liten grunn til å tro at det
skjer noen vesentlig endring av fordelingen mellom emnene.
Hva betyr en
K fra eller til når fagets innhold forblir det samme? Er barnets navn viktig? Kan
ikke Kr.f. få leke navneleken i fred? . Da
faget endret navn fra KRL til RLE i 2008 viste navnebytte viste seg å ha stor
betydning for hvordan faget ble oppfattet. Navneendringen ble oppfattet som et
signal om helt nytt fag, på tross av at endringene i selve fagplanen var
relativt beskjedne. Nå kan vi fort få motsatt signaleffekt, dersom K-en skal
føyes til. Takket være regjeringens forslag vil vi nå få nok en repetisjonsøvelse
med gamle argumenter der mistankens hermeneutikk vil få fritt spillerom. Det
hadde vært helt unødvendig. Jeg ønsker
meg en høring med kort høringsfrist. Høringen bør brukes til å fortelle
regjeringen hvor umusikalske disse forslagene er. Kanskje har de tenkt som Bjørnson: «Fred er ei
det beste, men at man noget vil». Resultatet blir nok mer som hos Shakespeare:
«Stor ståhei for ingenting».
