Majoritetens humor

(Jfr. innlegg i VG 10.12.15)

For å vri på et gammelt politisk slagord; humor kan ikke vedtas, den må skapes. Vedtak om humorbalanse mellom høyre og venstre har derfor lite for seg. Hva kan så gjøres, dersom det nå er enighet om at humor i norske medier og på norske standupscener er for ensidig og forutsigbar. Mitt råd er at komikere og satirikere er litt mer dristig og ikke alltid bruker flertallsmeningene og den politiske korrektheten som norm og fasit og mindretallmeninger som hoggestabbe. Det kunne gi oss litt mindre forutsigbar humor og kanskje nye innsikter også.
Jeg innser at humorprogram som går som en del av gullrekka på fredagskvelden, så som Nytt på Nytt, i stor grad må være et program på flertallets premisser. Ingen ønsker å få tacoen i vrangstrupen under fredagskosen.  Men også i Nytt på Nytt er det mulig å komme med overaskende poenger. Knut Nærum var den som flere ganger var unntaket som bekrefter regelen som jeg har beskrevet overfor. Han kunne, mens vi lo godt av at noen sære meninger blir gjort narr av, plutselig snu på flisa og servere en spissformulering som gjorde de andre litt flakkende i blikket. Mener han det virkelig? Hva er dette; er han ikke enige med oss, det store vi? Knut Nærum hadde evnen til å lage en uventet vri og ta mindretallsmeninger som utgangspunkt for å vise flere sider av en sak. Kanskje jeg tar feil, men jeg innbiller meg at det at han har Rødt-sympatier bedre gjorde han i stand til å forstå andre mindretallsmeninger. Glem ikke arven etter Knut Nærum!

Mye av humorsatiren i NRK har noen typiske «ofre».  De representerer mindretallsmeninger. Mitt umiddelbare inntrykk er at meninger man tillegger f.eks. konservative kristne eller fremskrittspartivelgere står lagligst til for hogg.  Det har naturligvis med det å gjøre at vi i disse gruppene lettest finner mindretallsmeninger som i tillegg er politisk ukorrekte, enten det nå handler om abort og homofili eller klima og inntil nylig flyktningpolitikk. Jeg sier ikke at disse mindretallsmeningene ikke skal utsettes for satire og humor. Naturligvis skal de det. Det jeg derimot alt for ofte registrerer er at NRKs satirikere i slike spørsmål har en tendens til å miste hemninger og nyanser, de faller ut av sine roller. Grensen mellom satire og sjikane blir uklar, slik vi har sett eksempel på i programmet Salongen. Det største problemet med at den politisk korrekte humoren dominerer stå sterkt er likevel at den fort blir for forutsigbar. Overraskelsesmomentet, den uventede vrien, som for meg er en ingrediens i ekte humor, blir borte. Når du på forhånd vet nøyaktig hvilke meninger som vil bli gjort narr av blir humoren fort uutholdelig kjedelig.

Jeg tror Nytt å Nytt har stor påvirkning på hva folk tror er akseptable og ikke fullt så akseptable meninger. Derfor er det viktig at satiren skyter i flere retninger og overrasker og utfordrer disse meningene våre. For vi ønsker vel større åpenhet og større mangfold også humorens område; gjør vi ikke?

Folkekirkens prioriteringer

(Kronikk i Klassekampen 12.mai 2015)

Folkekirken er i trøbbel. Oppslutning om de kirkelige livsritene synker. Særlig alvorlig for folkekirken er det at dåpstallene synker dramatisk. De siste tallene fra SSB viser at bare 58, 7 % av norske barn ble båret til dåpen i fjor. Nedgangen har vært på over ti prosent de siste fem årene, og fortsetter trenden vil under halvparten av barna bli døpt i Den norske kirke om fem år.  Samtidig har en meningsmåling om folks livssynssympatier avslørt at bare 38 prosent av folket sier de tror på Gud, også det en kraftig nedgang. Kristendommen var lenge dominerende som både tro og kulturtradisjon i Norge.  Slik er det ikke lenger i det sekulære Norge. Den norske kirke er da heller ikke lenger statskirke, men defineres som Norges folkekirke i grunnlovens §16. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».  Men og så denne formuleringen er i ferd med å gå ut på dato, bare få år etter at den kom inn i grunnloven. Når dåpstallene komme under 50% kan ikke kirken med rette gjøre krav på å være folkekirke.

Hva bør være kirkens svar på denne utviklingen? Hittil har den omgitt seg med definisjoner av kirken som er ment å skulle fri til alle: Kirken vil være demokratisk, inkluderende og åpen, uten at det har bremset den synkende oppslutningen. Kan det være at kirken begynner i feil ende?

For noen år siden laget reklamebyrået Geelmuyden Kiese et forslag til et slagord med en innebygget oppfordring til den norske kirke. Slagordet lød slik: Gi oss en kirke alle kan tro på!  Forslaget avslørte en grunnleggende misforståelse av hva som er kirkens oppgave. Den har faktisk ikke som mål å skape tro på seg selv. Ordet kirke betyr «det som hører Herren til». Medlemmene «eier» ikke kirken. Kirken har bare relevans dersom den bidrar til å formidle tro og skape tilhørighet til kirkens «Herre».

Kirkens ledere ser noen ganger ut til mangle selvtillit, d.v.s tillit til viktigheten og relevansen av det budskapet den sier den bygger på. Om et slikt inntrykk brer seg bidrar det jo ikke akkurat til at kirken framstår som et attraktivt sted for å søke mening og tilhørighet i.

Skal kirken overleve som en levende kirke må den vise litt større mot, både til å være seg selv og til å utfordre den enkelte.  Da er det neppe en god prioritering at kirkens ledelse på til dels selvhøytidelig vis framfører politisk korrekte privatmeninger om helsepolitikk, oljepolitikk og klimapolitikk i media. Det er ikke noe galt med meningene, tvert imot er det lett å være enige i dem. Men bidrar denne meningsproduksjonen til økt interesse for kirken som trosfellesskap? Neppe. Jo mer det handler om meninger og jo mindre det handler om mening, jo dårligere blir oppslutningen om kirkens tro. I Sverige stiller de politiske partiene lister til kirkelige valg; det er ikke tilfeldig at oppslutningen om kirkens tro der er på et lavmål. Naturligvis skal kirkens medlemmer være aktive samfunnsaktører, men det er primært motivasjon og inspirasjon de skal hente i kirkens fellesskap, ikke meningene sine.

Den norske kirke har gjort en svært viktig og god prioritering de siste årene; dåpsopplæring med ambisjon om å nå alle døpte mellom 0 og 18 år med et tilbud om å bli kjent med kirkens tro.  Her ser det ut til at kirken ønsker å ta konsekvensen av at tro og dåp faktisk hører sammen også etter luthersk oppfatning.  Kirken har en stor utfordring i å gi trosopplæring til alle døpte, både til barn og til voksne.  Kirkens problem er ikke først og fremst at færre blir døpt, men at de som blir døpt ikke får et godt tilbud om trosopplæring i menighetens sammenheng.

Men også på dette området kommer signaler som vitner om at kirken ikke helt vet hva den vil prioritere. Sist lørdag ble såkalt drop-in-dåp lansert i den norske kirke. Ordningen innebærer at folk kan komme uanmeldt til kirken for å få barnet døpt på en hverdag, uten menigheten tilstede og utenom gudstjenestetid. Det reklameres med at det bare tar noen minutter. Signaleffekten blir at kirken mener dåp kan skje i forbifarten og ikke trenger verken forberedelse eller oppfølging. Man forventer rett og slett at drop-in-døpte blir kirkelige dropouts! Med slike ordninger risikerer kirken å motsi seg selv. Man kan ikke på den ene siden satse stort på dåpsopplæring og argumentere for at den er nødvendig, for på den andre side indirekte å signalisere at den ikke er så viktig likevel.

Kirken har vanskelig for å ta inn over seg en ny tids religiøse og livssynsmessige mangfold. Den heldekkende folkekirkens tid er forbi. Kirken representerer nå bare et av mange tilbud på livssynsområdet. Folk tror forskjellig. Kirken må våge å tro at folk gjør bevisste valg, også av livssynstilhørighet. Kirken skal være åpen for alle, inkluderende og velvillig på alle vis, men den må tørre å være seg selv; dvs. være et sted der folk kan søke mening og tilhørighet med den kristne tro som referanseramme.   Hvis kirken ikke helt vet hvem den selv vil være, kan en ikke vente å være særlig tiltrekkende for andre heller.

«Den norske kirke er ikke et trossamfunn på linje med andre trossamfunn», sa biskopen i Borg i en debatt på kirkemøtet. Det var nok en forsnakkelse fra en av folkekirkens ivrigste forsvarere. Mitt poeng er likevel: Vil ikke kirken være et trossamfunn kan den heller ikke være folkekirke.