I disse dager ser det ut til at det nye partiet Sentrum endelig har greid å samle 5000 underskrifter, slik at de kan stille liste ved stortingsvalget neste år. Hva slags parti er dette, og hva vil de egentlig? Jo, tre politikkområder ser ut til å være i fokus; en offensiv miljøpolitikk, en mer liberal innvandrings og flyktningpolitikk og økt innsats i kampen mot utenforskap. Nå er ikke dette politiske synspunkter som ingen andre partier satser på. Det ligger nærmest å tenke på MDG og SV, der er disse politikkområdene svært så sentrale, men også andre partier hevder de står for de samme synspunktene. På mange måter virker det derfor både unødvendig og merkelig å etablere et parti med de samme politiske synspunktene som allerede er sterkt representert i de gamle norske partiene.
Hvem er det som ser ut til å søke til dette partiet? Det kan
kanskje gi en pekepinn og hvorfor det er etablert. Geir Lippestad er partiets
frontfigur så langt. Han har vært næringsbyråd i Oslo for AP. Det er lite
trolig at han vil trekke med seg mange tidligere AP-velgere over i Sentrum. Han
hadde vel ingen lang historie i AP og et beskjedent nettverk der. Han er ingen
Jan Bøler, for å si det slik. Lippestad har vel primært frontet kampen mot
utenforskap som det sentrale i sitt engasjement.
To andre som har sluttet seg til Sentrum har derimot hatt
sentrale posisjoner i sine gamle partier; Hilde Opuku i MDG og Dagrun Eriksen i
Kr.f. Opuku var i to år, fram til 2016, nasjonal talsperson for MDG sammen med Rasmus
Hansson og Dagrun Eriksen var nestleder i Kr.F. fram til 2017, men mistet
stortingsplassen til Hans Fredrik Grøvan allerede i 2013. Opuku sier at
arbeidet med å operasjonalisere de bærekraftmålene som det nye partiet er
basert på vil være viktig for henne. Dagrun Eriksen sier i et intervju på Dagsrevyen
at hun for sin del har vært og er mest opptatt å få flyktninger og asylsøkere
fra Morialeiren til Norge. Det var litt overraskende å høre at dette var hennes
hovedmotivasjon for å gå inn i et nytt parti. Et slikt spørsmål er jo rimelig
situasjonsbestemt og egner seg bedre for aksjonsgrupper på Facebook og demonstrasjoner
i gatene enn i et mer langsiktig partiprogram. Her er det nok misnøyen med
manglende gjennomslag for Kr.F. i spørsmålet som kommer til uttrykk, ikke troen
på at Sentrum kan gjøre noe fra eller til.
Til sammen representer likevel de tre saksområder som partiet
Sentrum vil fronte; Flyktningpolitikk, miljøpolitikk og kampen mot utenforskap.
Dagrun Eriksen er nok ganske representativ for tidligere Kr.f.-eres
motivasjon for å bli med i det nye partiet; nemlig frustrasjon over Kr.f. s samarbeid
med Fr.p. i regjering og retningsvalget i 2018. Det ser ut som om flertallet av
de røde nå er gjenforent i med de blå i det gule partiet, men noen er
definitivt fremdeles frustrert. Noen av dem sitter på gjerdet, sier
meningsmålerne, mens andre har blitt fanget opp av Sentrum. Kr.f. står nå i
akutt fare for å falle under sperregrensen ved valget neste høst, det kan bl.a.
partiet Sentrum bidra til siden mange i det nye partiet ser ut til å være
tidligere Kr.f.-velgere. Ved stortingsvalget i 2017 fikk Kr.f. litt over
120.000 stemmer (4,2 %). Ved valget to år senere hadde oppslutningen sunket til
4,0 %. Om en rimelig andel av de 5000 av
som har skrevet under til støtte partiet Sentrum før stemte Kr.f. kan der være
nok til å vippe Kr.F. ut av Stortinget. Forutsetningen er i så fall at de som
har skrevet under også stemmer på partiet. Det har de jo ikke forpliktet seg
til. Slik sett er jeg forresten overrasket over at det har tatt så lang tid før
de oppnådde 5000 underskrifter. Det er jo mange, fra ulike partier på
venstresiden, som vil bidra til et regjeringsskifte neste høst. De kunne ha
støttet partiopprettelsen med sin underskrift for så å gå tilbake til sine egne
partier ved valget. Det var jo en litt
lignende taktikk som berget den ikke-sosialistiske regjeringen i 2017.
Høyrevelgere stemte taktisk på Venstre i Osloregionen og berget dermed
stortingsflertallet for regjeringen.
Det blir spennende å se om partiet Sentrum blir noe mer enn
en døgnflue i norsk politikk. Men at de kan ha en avgjørende rolle for hvem som
skal styre landet etter neste stortingsvalg er rimelig sikkert.
Nå er det urettferdig å gi Sentrum alene æren eller skylden for
kunne å vippe Kr.f. ut av Stortinget. Vi har et annet parti som er en like stor
trussel for Kr.f., nemlig partiet De kristne. Ved siste kommunevalg fikk
de over 10000 stemmer. Vi har altså to minipartier som kjemper mot Kr.f. fra
hver sin kant. Partiet De kristne synes Kr.f. er for kristenliberalt,
Sentrum mener de er for kristenkonservative.
Det er og urettferdig å antyde at partiet Sentrums eneste
mål er å ta knekken på Kr.f. De ønsker jo et regjeringsskifte for å kunne på
gjennomslag for sine saker på sikt. Men det blir ikke lett. Med et stort og stadig
mer nasjonalegoistisk SP og et AP på defensiven virker en politikk i tråd med
Sentrums ønsker ikke særlig sannsynlig, selv med MDG og SV som støttepartier på
sidelinjen.
