Skolegudstjenester: Ja til aktiv påmelding - nei til berøringsangst!

Bystyret i Trondheim vedtok for et par uker siden at elever som ønsker å delta på skolegudstjenester selv aktivt må melde seg på slike gudstjenester. Vedtaket innebærer etter mitt skjønn en nyttig avklaring både for kirken og skolen.  Det er den lokale menigheten som inviterer til skolegudstjeneste, ikke skolen. Selv om skolegudstjenester har en lang historie, og de fleste vil oppfatte den som en trivelig førjulstradisjon, bør de inviterte få muligheten til selv å svare bekreftende på at de kommer. En slik ordning vil å kunne bidra til å heve statusen til skolegudstjenesten, og gi et signal om at den er en viktig førjulsbegivenhet som fortjener deltakere som vet hva de går til og som går dit med positiv forventning. Kirkens preses var nesten overraskende tydelig da hun ved innledningen av bispemøtet i midten av oktober beskrev hva en skolegudstjeneste er. «Skolegudstjenestene er ikke et undervisningsopplegg, men en arena hvor elevene inviteres inn i et rom der troen er levende, og de opplever hva det vil si å feire gudstjeneste.» Videre sa hun bl.a.: «Det er også fra skolens perspektiv viktig at skolegudstjenestens preg av virkelig å være en gudstjeneste ikke tones ned. For at det skal være læring i kirkebesøket, må det være et reelt gudstjenestebesøk».  

Når praksisen med skolegudstjenester ofte bare har gått videre ut fra gammel vane, kan det bl.a. ha med det å gjøre at den norske kirke, jf. navnet, av mange oppfattes like mye som norsk som den oppfattes som kirke. Fremdeles har jo denne kirken en spesiell plass i grunnloven, der norskheten og kirkeligheten knyttes sammen. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», heter det i §16. Synet på skolegudstjenesten følger til en viss grad synet på om man oppfatter norsk tradisjon og kristen tradisjon som synonymer. De som sier nei til aktiv påmelding, legger vekt på at kirken på fellesskapets vegne ivaretar norsk tradisjon og kulturarv. Den som ønsker aktiv påmelding legger mer vekt på at kirken representerer en bestemt trosretning og at norsk tradisjon ikke lenger er identisk med kristen tradisjon.

Aktiv påmelding betyr ikke at skolegudstjenesten bare bør være for de som hører til den norske kirke. Tvert imot, som til alle gudstjenester i kirken, gjelder invitasjonen alle, uavhengig av livssynsbakgrunn.  Det kan være mye læring i å være tilstede på en skolegudstjeneste, enten man ønsker å være der som tilskuer eller deltaker. Kanskje er vi på vei mot en mer åpen, nysgjerrig og fordomsfri holdning til synlig religion enn vi tradisjonelt har hatt i dette landet. Skolegudstjenester lar seg godt argumentere for i et flerkulturelt samfunn. I lokalsamfunn, der andre tros- eller livssynssamfunn har stor oppslutning, bør elevene også få invitasjon til å være tilskuere eller deltakere deres høytidsmarkeringer.  Aktiv påmelding bør også her være regelen. Berøringsangst for religion må vi derimot arbeide for å få bort. Tvert imot må vi tørre å bli bedre kjent med hverandres trosuttrykk. Det fremmer imidlertid ikke gjensidig forståelse å bli dratt med til arrangementer med begrunnelser som at «du ikke har vondt av det». Jeg tror mange vil ha større forventning til en gudstjeneste i adventstiden når de selv får sjansen til å takke ja gjennom aktiv påmelding. Så blir det opp til de som inviterer å bidra til en stemning og et innhold som gir elevene en positiv opplevelse og større innsikt i egen eller andres tro.

KRLE i 10C

Det var oppmuntrende å lese innlegget i Adresseavisen fra fem elever i 10 C om KRLE-faget (25.10), der de sier de liker religionsundervisningen fordi de der får diskutere, snakke om vanskelige temaer og lære om andre kulturer.  Dette bekreftes også av det faktum at mange elever oppgir KRLE som et av sine favorittfag.
Dette tyder på engasjerte elever, gode lærere og godt undervisningsmiljø! I innlegget er samtidig hovedpoenget at K-en bør ut av faget. Jeg er helt enig at den aldri skulle ha kommet inn, og at det var et utslag av korttenkt symbolpolitikk og markeringsbehov fra Kr.F. sin side. I høringsrunden før endringen var det omtrent ingen, heller ikke av de kirkelige høringsinstanser som ønsket noen navneendring. Konsekvensene av endringen behøver likevel ikke å være så store i praksis. Fagets kompetansemål er uendret, det er kun en setning som er endret i hele fagplanen; før het det at kristendomskunnskap skulle ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet. Dette er blitt tolket til å bety om lag en tredjedel av hele faginnholdet. Nå heter det at om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap. I begge fagplanene står det samtidig at det kan være lokale variasjoner i fordelingen mellom hovedområdene; poenget er å oppfylle kompetansemålene. Departementet understreket også i forbindelse med endringen at de ikke så behov for nye lærebøker i faget.

Selv om endringene var beskjedne står vi likevel igjen med signaleffekten. Når jeg leste elevenes avisinnlegg slo det meg at det de primært er misfornøyd med det de oppfatter som vektleggingen av fortiden, av kristendommen som tusen år gammel tradisjon og som kulturarv. En styrking av denne siden ved lærestoffet var jo nettopp vektlagt av Kr.F. når ønsket å få K-en inn i fagnavnet.  Elevene ønsker seg heller et mer dagsaktuelt fag som de kan bruke til å finne ut hva de selv vil tro på og samtidig bidra til å bekjempe fordommer i samfunnet i dag.  Dette er et meget rimelig krav!

Kan det være at endringen av faget har bidratt til å gjøre religions- og livssynsfaget mer tilbakeskuende, mer til et fag om norsk kultur og historie enn til et aktuelt fag om viser religion og livssyn som dagsaktuelle størrelser, som angår dagens elever?  En svensk doktoravhandling fra 2015 av Karin Kittelmann Flensner viser at svensk religionsundervisning preges av den holdningen at religion er utdatert og lite nyttig i dagens samfunn. Kan det være at innføringen av K-en i RLE har bidratt til å plante en slik tankegang også hos norske elever og lærere?

Faktum er i alle fall at hverken kristendom eller andre religioner og livssyn først og fremst handler om gamle dager. Religioner og livssyn er aktuelle som aldri før, på godt og ondt.  Jeg kjenner ikke hvor stort elevmangfold det er på Charlottenlund ungdomsskole, men mangfoldet er nok enda større i andre deler av byen. Jeg besøkte nylig en skole som har mer enn ti ulike religioner og livssyn representert i elevmassen.  I de klassene er det vanskelig å hevde at religioner er utdatert. Der er de levende, aktuelle kilder til tro og ikke minst tilhørighet for de fleste elevene.  Og disse flerkulturelle og flerreligiøs klassene representere ikke fortiden, de representerer fremtiden i norsk skole!

10C har nylig hatt en prøve om katolsk kristendom. I avisinnlegget beskrives det som om det er en motsetning mellom dette og det «å lære om nye ting».  Det er jeg ikke helt enig i. De fleste av oss har liten kunnskap om katolsk tradisjon. Kanskje 10 C og vi andre burde ta oss en tur på ekskursjon til den nye St. Olav domkirke etter hvert. Den innvies 19.november. En slik ekskursjon tror jeg nettopp kan bidra til «å lære om nye ting så det blir lettere å se ting fra andre vinkler, i et samfunn som sliter med mange fordommer», slik de fem elevene skriver i sitt innlegg.

Igjen takk for et spennende innlegg fra elever i 10 C! Med slike elever er det håp både for religions- og livssynsfaget og for norsk skole. Og på tross av K-en, det er fullt mulig å praktisere KRLE slik at elevene får solid bakgrunn både for egne meninger og toleranse og respekt for de som tenker annerledes. Og det er jo nettopp slik det praktiseres av lærere og elever i 10C!