Aksept for ulikhet.

(Kronikk i Dagsavisen 24.mars 2010)
Noen mobbes på skolen fordi de er jøder. Kristin Halvorsen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal ta tak i problemet og komme med forslag til tiltak. Statsråden skal ha ros for rask reaksjon, men denne og andre tilsvarende saker kan nok ikke løses med raske grep. Dette handler ikke bare om et isolert mobbeproblem, men viser en flik av et mye mer omfattende problem.

Min påstand er at det i det norske samfunnet gjennomgående hersker mangel på respekt og toleranse både for og mellom ulike livssynsgrupper. Og skolen lever ikke et isolert liv, fjernt fra verdens larm. Skolen vil til enhver tid speile de holdninger og verdier som er rådende, enten de representeres av politikere, media eller mannen i gata.


Den siste måneden har vi vært vitne til en opptrapping av konfliktnivået i den offentlige debatten omkring hvor forskjellige det er lov å være her i landet. Det har i stor grad rammet muslimene, som med rette har følt seg mobbet, både av media og av politikere. Tabloidpressen lever av å skape og holde konflikter ved like. Når så dette begrunnes i et overordnet ytringsfrihetsprinsipp uten verditilknytning, blir resultatet destruktivt og ødeleggende for oss samfunnsfellesskap, der ulike mennesker og grupper ønsker å få leve sine liv i fordragelighet og forskjellighet. De ønsker seg et flerkulturelt samfunn, som politikerne snakker så vakkert om.

Dessverre er det langt avstand mellom lære og liv også hos dem, svært lang avstand hos noen.
Politikerretorikken har nådd nye høyder de siste ukene, og det har vært truet med lovforbud og restriksjoner som er ment å skulle gjøre våre barn mer likt kledt. Det neste kan en frykte blir et forslag om skoleuniform. Retorikken spenner over hele det politiske spekteret, men det er særlig ytterfløyene som utmerker seg. Her har tradisjonelle politiske motstandere tydeligvis felles interesser, og derfor virker retorikken desto sterkere. Den ene gruppen er de som er svært opptatt av at Norge skal forbli sekulært, og at integrering bør bety at alle nedtoner sin egen tro og tilhørighet for så å la seg innrullere i et sekulært livssyn. Eventuelle religiøs interesser bør kun utøves som en hobby på fritiden. Her er SV de ledende, men dessverre med god støtte av en nokså dominerende politisk korrekthet i norsk offentlighet. Den andre gruppen er de som er mest opptatt av det norske, at alle skal få de norske verdiene, tilegne seg en noe udefinerbar kulturarv, og oppføre seg som andre gode nordmenn. Hvis noen ikke vil tilpasse seg dette norske, bør de ikke få adgang til riket. Her er Fr.p. det førende partiet, men med god støtte fra tause mindretall og flertall i andre partier. Store ord og sterke påstander kastes rundt, alt fra Taliban til Ku Klux Klan trekkes inn for å fyre opp under konfliktnivået. En må spørre seg: Hvem har størst behov for strakstiltak mot mobbing, skoleungdom eller enkelte politikere? Jeg blir mindre og mindre i tvil om svaret.

I skolen finnes det flere fag som arbeider for å realisere formålsparagrafens verdier om toleranse, tilgivelse og dialog. Et av dem er faget Religion, livssyn og etikk. Det beste strakstiltaket Kristin Halvorsen kan gjøre for motvirke livsssynskonflikter mellom blant barn og unge er å styrke dette faget, både når det gjelder status og timetall i skolen. Faget er som skreddersydd for å ta opp de konfliktene vi opplever. Faget erkjenner at ” kjennskap til ulike religioner og livssyn, etikk og filosofi er en viktig forutsetning for livstolkning, etisk bevissthet og forståelse på tvers av tros- og livssynsgrenser”. I faget arbeides det derfor både med kunnskaper og holdninger og formålet er ”å bidra til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål.” Det fantastiske med norsk skole er at der møtes vi all vår forskjellighet, og der skal vi skal få være de vi er. Det gjelder også med våre ulike kulturer, tradisjoner og livssyn. ”Skolen skal være en møteplass for elever med ulik bakgrunn, der alle skal bli møtt med respekt”, heter det for eksempel i læreplanen i RLE. Det gjøres mye bra arbeid i RLE av kunnskapsrike og dyktige lærere. Likevel er det et faktum at faget er et lite og noen ganger bortgjemt fag, som ikke alltid får utnyttet sitt potensial i skolens travle hverdag. Nå må Kristin Halvorsen trekke det frem fra glemselen!

Et fag gjør likevel ingen sommer. Selv om hele skolen og alle fag mobiliseres til et krafttak, har det ingen virkning dersom signalene fra samfunnet utenfor skolen fortsetter som nå. De vil overdøve det skolen måtte prøve å få gehør for. Det er grunn til å spørre: Ønsker vi egentlig å være et flerkulturelt samfunn her i landet? Begrepet ”flerkulturell” lyder mer og mer som en floskel som lever et rikt liv i offentlige dokumenter og i festtalene, men som ikke greier spranget inn i det virkelige livet. Skal det bli en endring på det, må det norske samfunnet og våre politikere ikke være så redd for ulikhet. RLE-fagets formål bør og kunne være et ideal som gjelder i en større kontekst: ”Samfunnet skal være en møteplass for mennesker med ulik bakgrunn, der alle skal bli møtt med respekt”. Såpass burde en kunne forlange.