Du skal være som oss!

De siste ukene er vi nok en gang blitt pepret med tydelige og triste signaler på hvor langt fra idealene om det såkalte flerkulturelle Norge vi befinner oss. Dagbladets oppslag i begynnelsen februar, med tegningen av Muhammad som gris, viste at kunnskapsløsheten omkring religion og religionsrelevante spørsmål fremdeles er pinlig stor i norske media. (Hederlige unntak er Klassekampen, Morgenbladet og Vårt Land.)
 Dagbladet kjente ikke til denne karakaturtegningens lite ærerike rolle i Hebron, og de kjente tilsynelatende heller ikke til at tegningen ville bli oppfattet som mobbing av muslimene som religiøs gruppe. Det siste virket det som også mange andre medier ikke fikk med seg. I lys av forrige runde med Muhammad-tegninger, virker jo det utrolig, men hver gang en muslim ble intervjuet om saken, ikke minst i NRK, spurte reporteren om hvorfor muslimene reagerte så sterkt på denne tegningen. Nå spør jo journalister ofte om ting de burde vite svaret på, men det merkelige her var at en faktisk fikk et inntrykk av at de ikke visste svaret. Noe som førte til at det ganske fort kom opp spekulasjoner i media om hva som var den egentlige årsaken til muslimenes reaksjon. Heldigvis for pressen fikk de med seg, gjennom et dårlig høyttaleranlegg på Universitetsplassen, at en ungdom fra Drammen kom med en advarsel om at 9/11 også kunne skje i Norge. Straks antok man at den sinte unge mannen representerte skumle militante islamister i Norge. Dette inntrykket ble befestet da den samme ungdommen møtte to Dagbladjournalister dagen etter med beskjed om at de skulle pelle seg vekk og at det var noen på vei som ville drepe dem. Etter dette var media mer eller mindre overbevist om at vi sto i stor fare fra militante islamistiske grupper i Norge. Her kommer politikerne inn i bilde, og Kolbergs gamle advarsel om islamistfaren i Norge ble igjen gangbar mynt. Men nå er islamisme et stort og mangslungent begrep, som politikerne ikke har så mye greie på. Det er dessuten ikke så lett å se på folk hva de tror på, eller om de er moderate eller radikale muslimer.
Det er likevel ett utslag av kulturell og religiøs tilhørighet som er synlig, og det grep politikerne tak i . Vi fikk derfor fort en glidende overgang til en debatt for eller imot hijab i skolen. En gammel debatt ble vekket til live. Det som startet med tegningen i Dagbladet, som alle muslimer hadde god grunn til å tolke som mobbing av seg og sin tro, endte med en annen form for mobbing av den samme gruppen; nemlig krav om hvordan de burde kle seg. Det var til og med snakk om at kleskoden skulle fastsettes gjennom forbud og påbud.
Her har tradisjonelle politiske motstandere felles interesser, og derfor virker mobbingen desto sterkere. Den ene gruppen er de som er svært opptatt av at Norge skal være sekulært, og at integrering betyr at alle skal være sekulære; til nød med religiøse hobbyer. Her er SV de ledende, men med god støtte av den dominerende politiske korrekthet. Den andre gruppen er de som er svært oppatt av det norske, at alle skal få de norske verdiene, tilegne seg en noe udefinerbar kulturarv, og oppføre seg som andre gode nordmenn. Hvis noen ikke vil tilpasse seg det norske, bør de ikke få adgang til riket. Her er Fr.p. den førende partiet, men med god støtte fra deler av tause mindretall og flertall i andre partier.
Det argumenteres fra begge hold for at for eksempel hijabbruk hindrer integrering, men i virkeligheten er det assimilering som er målet; ikke et fargerikt, men et fargeløst fellesskap.
Idealet om et felleskap der ulike kulturer lever sammen i fordragelighet og forskjellighet er tydelivis oppgitt. I argumentasjonen ligger det dessverre også, særlig fra SV, en antireligiøs tone under. Det siste lover ikke bra for den gjensidige toleransen mellom ulike livssyn som et reelt flerkulturelt samfunn er helt avhengig av. Men den siste måneden har vist at vi kanskje burde slutte å snakke om det flerkulturelle Norge. Når det kommer til stykke, mener vi tydeligvis at de skal bli som oss, og det både når det gjelder livssyn og klesdrakt. Vi har tydeligvis ikke skjønt at ”de andre” allerede er tilhører gruppen ”oss”.