VENSTRE - ikke så liberalt likevel

Min tillit til Venstre som et liberalt parti har fått en knekk. Venstre er Norges liberale parti og vårt utgangspunkt er det enkelte menneskes personlige frihet, heter det i selvreklamen. Det var det lite å merke til i det nylig avholdte landsmøtet. For det første gikk landsmøtet inn for å skrote kontantstøtten, som i det minste gir foreldrene frihet til for en kort periode å velge den formen for omsorg de selv mener er best for sitt eget barn. For det andre vil de begrense livssynsminoriteters rett til å etablere friskoler, på tross av at en slik rett i praksis er hjemlet i menneskerettighetserklæringens artikkel 18.  I andre sammenhenger er Venstre det partiet som kanskje flagger menneskerettighetene oftest og sterkest. For det tredje har de forlengst sagt et kontant nei til legers reservasjonsmulighet, til tross for at den ikke hindrer noen kvinnes rettigheter etter abortloven. Samvittighetsfrihet? Nei takk, sier Venstre. For det fjerde vil de hindre muslimske kvinner som bruker hijab å tjenestegjøre i politet. Og for det femte, og det er det alvorligste: Med nød og neppe ble et forslag om å forby jødenes viktigste identitetsmarkør, omskjæring på den åttende dag, avvist. Tendensen er deprimerende for den som ønsker seg et livssynsåpent samfunn som viser toleranse overfor minoriteter og deres rettigheter og valg. Nei, sier Venstre, her skal alle mene og gjøre det samme. Storsamfunnet vet best.  Garbos skygge av trangsynt politisk korrekthet ser ut til å være iferd med ¨å falle over Venstre enda en gang. Jeg hadde håp om en annen og mer liberal vei for partiet, men er blitt alvorlig skuffet.

Bystyrets "samvittighetsløshet".

Debatten om reservasjonsretten har avslørt at de liberale og humanistiske verdier vi skryter av å ha, ikke alltid betyr så mye i møte med spørsmål som tester dem. Trondheim bystyre avslørte sin verdiløshet med overveldende flertall for et par uker siden. På tross av at alle visste at rettighetene etter abortloven ikke var truet for noen abortsøkende kvinne i Trondheim, sa bystyret nei til legers reservasjonsmulighet.  Det er likevel den underliggende tenkemåten i vedtaket som virkelig gir grunn til uro. Det ene er at man faktisk fremdeles synes livredd for å erkjenne at spørsmålet om abort også har etiske sider, og for noen, kan være et samvittighetsspørsmål. Det er ifølge ordføreren uholdbart at noen ønsker å følge sin samvittighet i et offentlig finansiert helsevesen. Det er gammeldags og hører ikke hjemme i vår tid, hevder hun.  Det var en skremmende kommentar.  Naturligvis kan synet på etiske spørsmål endres over tid; men det å avslutte et påbegynt liv vil aldri bli etisk irrelevant.  Så gode blir vi forhåpentligvis aldri til å benekte virkeligheten. Det andre premisset som ligger under synes å være at når en lov tillater en praksis, så er den pr. definisjon også etisk akseptabel. Med andre ord kan det se ut som om vi mener staten bør være vår øverste moralske veiviser når vi står overfor etiske og moralske valg. Slik må det for all del ikke bli; her er det den enkelte selv som står ansvarlig ut fra egne verdier og livssyn.  Det er vel derfor det heter selvbestemt og ikke statsbestemt abort.  Abortloven er kommet for å bli, men det er også abortspørsmålet som et etisk dilemma.  Etter mitt syn må vi, hvis vi ønsker å være et liberalt samfunn, leve både med abortloven og med enkeltlegers rett til samvittighetsfrihet. Trondheim bystyre mente tydeligvis noe annet.

Tro, håp og ærlighet

Ukeadressa(19.januar) skal ha stor takk for en spennende reportasje fra en RLE-time på Rosenborg ungdomsskole. Den gav inntrykk av positive elever og en engasjert og dyktig lærer. Fordommer mot faget finnes sikkert fortsatt, men reportasjen bidro til å ta bort noen av dem, både hos journalisten og leserne.
Noen kommentarer er det likevel fristende å komme med. Det handler om rollefordelingen mellom faget, læreren og elevene i RLE har når det gjelder å avgjøre hva som er «feil» og ikke i påstander knyttet til ulike religioner eller livssyn. Når læreren i reportasjen spør hva slags feil man kan finne i Bibelen, lister elevene i reportasjen opp lett dokumenterbare ting, slik som årstall og skrivefeil. Når læreren så spør etter «større feil» nevner noen elever skapelsesberetningen og miraklene Jesus gjorde.  Disse «feilene» bekrefter læreren. Dette kan kanskje misforståes dit hen at læreren på fagets vegne kan avgjøre hva som er sant eller «feil» i livssynsspørsmål. Det er naturligvis ikke lærerens rolle. Faget RLE tar ikke standpunkt til sannhetskravene ulike religioner og livssyn gjør gjeldende. Det må elevene finne ut av selv. Faget skal derimot gi elvene god bakgrunn for egne meninger.  Til det kreves en kritisk forskerholdning, også i RLE. For å være mer konkret: Dersom man undersøker skapelsesfortellingene i 1. Mosebok vil en fort finne ut at de ikke er ment som «vitenskapelige» forklaringer på hvordan verden ble til.  Det er andre «sannheter» de vil forklare, for eksempel om menneskenes livsvilkår i verden.  Dette vil en faglig god undervisning om disse tekstene avsløre. Dersom det derimot sies at det er «feil» at det finnes en gud bak skaperverket eller generelt at det er «feil» å tro at Jesus gjorde under, er vi nok fort over i trosspørsmål der verken faget eller læreren kan ta på seg og avgjøre hva som er «rett» svar.  Dette er viktige spørsmål der faget kan bidra med kunnskap og innsikt som gir god bakgrunn for elevens egne refleksjoner og meninger, men her er det altså bare eleven selv som kan avgjøre hva som er «feil» eller «rett» trosstandpunkt.  Læreren har ingen fasit.  Læreren i denne klassen gir jo ellers i reportasjen uttrykk for et svært reflektert og oppdatert syn på faget. RLE-faget er lite, men behovet for og relevansen av den kunnskapen det kan gi er sterkt økende i det stadig mer flerkulturelle Norge.  Da handler det ikke minst om å lære seg både å forstå og respektere hverandre i Det livssynsåpne samfunn (NOU 2013:1), der ingen har monopol på sannheten.  Her har RLE en viktig rolle å spille, slik reportasjen i Ukeadressa så tydelig og ærlig dokumenterte.

Ateister og privatskoleloven

Ateistene nektes å starte skole fordi de ikke har et religiøst livssyn, skriver avisen Vårt Land (24.mai 2012).  Det viser at privatskoleloven er moden for revisjon. Jeg er redd Kr.f. først og fremst tenkte på «sine egne» i privatskoleforliket med regjerningen fra 2007.  De religiøse skolene skulle tillates i tillegg til de som baserte seg på en alternativ og anerkjent pedagogikk.  De kristne skolene havnet da i gruppen «religiøse», mens f.eks. Steinerskolene havnet i gruppen «alternativ pedagogikk».  Dette er en kategorisering og oppdeling som ikke gir mening.  For det første er også Steinerskolen en livssynskole med klare religiøse røtter. For det andre er det naturligvis en nær sammenheng mellom et livssyn, enten det er religiøse eller sekulært, og de verdier og dermed og de pedagogiske idealer som preger en skole. Det ville være skuffende dersom ikke den kristne tanken om alles likeverd preger den pedagogiske virksomheten på de kristne grunnskolene, og om ikke verdiene med røtter i antroposofien preger Steinerskolenes pedagogikk. Både de kristne skolene og Steinerskolene er livssynsskoler, og for begge skoleslag er det en sammenheng mellom livssyn og «pedagogisk retning». Pedagogikken vil preges av livssynets verdier, menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Det gjelder enten det er kristendom, antroposofi og ateisme som ligger til grunn.
Derfor er lovens skarpe skille mellom religiøse skoler og skoler med alternativ pedagogikk kunstig, og det er på tide at religiøse og sekulære livssyn likestilles når det gjelder retten til å søke om å få opprette private skoler. Det er ingen grunn til å hindre ateistene i Humanistskolen å få starte sin egen skole. Det er all grunn til å tro at de vil drive sin skole i pakt med de formålene og verdiene om blir beskrevet i privatskolelovens § 1-1.

Konspirasjon og politisk korrekthet

I sin kronikk om den politiske korrekthet (Dagbladet 19.mai) forsøker Paul Bjerke å gjøre greie for begrepets innhold og historie. Redegjørelsen har mer form av et forsvar enn av en redegjørelse, og konklusjonen er forutsigbar; problemet eksisterer knapt og de som mener noe annet er tilhengere av en «pc-konspirasjon».

Litt avslørende er det da at Bjerke selv lanserer sin egen konspirasjonsteori: Kampen mot det politisk korrekte ble planlagt og finansiert av styrtrike og suspekte bakmenn, amerikanere naturligvis, og Allan Blooms utmerkede bok «The Closing of The American Mind» fra 1987 framstilles som svarteboka i denne konspirasjonen.

Å blåse opp en massedrapsmann

At Anders Behring Breivik gjør alt han kan for å blåse opp sin egen betydning og historiske rolle er ikke overraskende. For ham er vel det et hovedformål både med terrorhandlingen og rettsaken. Derimot er det mer betenkelig når samfunnet omkring ham i stor grad gjør det samme. Det merkelig er at vi ikke skjønner at vi dermed står i fare for å gå terroristens ærend.

Illusjonen om nøytrale julemarkeringer i skolen

(Også publisert på Utdanningsnytt.no 10.01.2012): http://utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Meninger/Innspill/Illusjonen-om-noytrale-julemarkeringer-i-skolen/
Også før den jula vi akkurat har lagt bak oss har det vært diskusjon knyttet til skolenes markering av advent og jul. Noen grunnskoler, ja de fleste, har skolegudstjeneste som et av sine tilbud. Andre sier nei til slik gudstjeneste, mens atter andre har prøvd seg med nyskapningen «kirkebesøk uten forkynnelse»!

Det kan være ulike årsaker til at spørsmålet omkring julegudstjeneste oppleves vanskelig, men særlig synes det å være to hensyn som vanskelig lar seg forene. Det ene er ønsket om å gjøre noe som alle kan være med på, det andre er ønsket om å unngå «forkynnelse».  Mange forsøk er blitt gjort for å forene disse hensynene, men erfaringen viser at det ikke er lett.