Å blåse opp en massedrapsmann

At Anders Behring Breivik gjør alt han kan for å blåse opp sin egen betydning og historiske rolle er ikke overraskende. For ham er vel det et hovedformål både med terrorhandlingen og rettsaken. Derimot er det mer betenkelig når samfunnet omkring ham i stor grad gjør det samme. Det merkelig er at vi ikke skjønner at vi dermed står i fare for å gå terroristens ærend.

Breivik er en massedrapsmann. Han primære mål var å angripe Arbeiderpartiet, dets makt og deres medlemmer, enten de nå befant seg i regjeringskontorene eller på Utøya. Gjennom å angripe regjeringskvartalet angrep han og indirekte demokratiet, for der holdt vår demokratiske valgte regjering hus.  Samtidig bør vi kunne si: Det eneste Breivik «lykkes» med var å være drapsmann. Han hadde ingen mulighet til å rokke ved norsk demokrati og styresett, enn si endre norsk politikk. Å tro at et angrep på regjeringskvartalet og på AP-ungdom på Utøya skulle kunne nå slike mål er et resultat av en gal manns tanker, enten han nå er tilregnelig eller ikke.

Derfor er det så beklemmende å se at samfunnet vårt, politikere og presse i skjønn forening, i stor grad tviholder på bildet av drapsmannen som en trussel mot nasjonen Norge.

Det startet med den helt meningsløse sammenligningen mellom 22.juli og 9.april 1940. Dernest sies det stadig at 22.juli er vårt 9/11. I forlengelsen av den sammenligningen kommer ofte en framheving av rosetogets kjærlighet kontra amerikanerens rop om hevn. Også den sammenligningen er uholdbar. Vi ble ikke angrepet utenfra, vi ble angrepet av en av våre egne. Den beste sammenligningen med 22.juli er 19.april 1995, da Timothy McVeigh sprengte en bilbombe nær en bygning i Oklahoma City som en protest mot de føderale myndighetene. 168 mennesker mistet livet og mange hundre ble skadet. Den som leser president Bill Clintons tale til ofrene dagen etter vil forresten ikke finner et ord om hevn og gjengjeldelse. Talen hans var et rosetog verdig. 22.juli var en forferdelig dag for alle nordmenn, ofrene fortjener vår solidaritet og oppmerksomhet. Den omsorgen viser vi ikke på en god måte ved å omtale dagen som om Norge var i ferd med å gå under.

Også nå under rettsaken ser vi eksempler på at media og politikere blåser opp terroristen og holder vedlike et bilde av et farlig menneske med et potensial til å knuse den norske folkesjela og rive grunnen under vår skjøre virkelighetsoppfatning.  Domstolene har i utgangspunktet selv noe av skylden for dette, ved å nekte oss å følge rettsaken direkte. Slikt skaper i seg selv en aura av noe som er så farlig at vi ikke kan hanskes med det. Men media følger godt opp. Man tør tydeligvis ikke å beskrive han som en av oss, det blir for nærgående og farlig. Det er tydelig at man anser han som så truende at han må beskrives litt på avstand som en med «fiskeøyne», som «iskald», «uten følelser»; han smiler ikke, han «flirer» osv. Meningen er vel å gjøre ham annerledes enn oss, å skape avstand til ham, å gjøre ham mindre farlig. Men effekten er jo det motsatte. Er han en så stor trussel at man ikke engang i rettssalen tør å gi en nøktern beskrivelse av massedrapsmannen? Da må han virkelig være en forferdelig farlig person.

Et annet eksempel der mediene, kanskje mest de sosiale mediene, bidro til å gi drapsmannen for stor makt var etter mitt skjønn mobiliseringen rundt Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen».  Hva ABB måtte mene om innholdet i ulike barnesanger skulle en tro var rimelig uinteressant. Men med medias hjelp ble det mobilisert til et rosetog, del 2, som en reaksjon på hans synspunkter. Det er ingen grunn til å kritisere de som deltok, men skulle det være noen fornuftig grunn til at Breivik indirekte skal bestemme hvilke sanger vi skal synge her i landet?  Det gir en flau smak i munnen.  Så viktig er ikke Breivik. Vi må ikke gi han en slik makt.

Breivik er en totalt mislykket terrorist, dersom målet hans var å endre Norge. Vi liker kanskje ikke å høre det, men ingen ting er radikalt forandret. Folk og land og nasjon var aldri truet.  Men mange mennesker har mistet livet, og enda flere er skadet. Han var og er en massemorder. Det oppnådde han. Ingen ting annet. Snart skal han få sin dom.
Det er ingen grunn til å blåse han opp mer, det er for lengst gått hull på ballongen.