Konspirasjon og politisk korrekthet

I sin kronikk om den politiske korrekthet (Dagbladet 19.mai) forsøker Paul Bjerke å gjøre greie for begrepets innhold og historie. Redegjørelsen har mer form av et forsvar enn av en redegjørelse, og konklusjonen er forutsigbar; problemet eksisterer knapt og de som mener noe annet er tilhengere av en «pc-konspirasjon».

Litt avslørende er det da at Bjerke selv lanserer sin egen konspirasjonsteori: Kampen mot det politisk korrekte ble planlagt og finansiert av styrtrike og suspekte bakmenn, amerikanere naturligvis, og Allan Blooms utmerkede bok «The Closing of The American Mind» fra 1987 framstilles som svarteboka i denne konspirasjonen.

  Blooms bok er først og fremst et krast angrep på det han oppfatter som forsømmelsene innen amerikansk høyere utdanning.  I strevet for å være aktuelle og kreative, har universitetene forsømt kulturkunnskap, klassisk litteratur og filosofi.  Dermed har de, etter Blooms mening, tatt fra studentene viktige redskaper for å kunne bli kjent med seg selv, for læring, og for å kunne skape sin egen framtid.  Han beskylder amerikansk høyere utdanning for å være «utdannelse uten danning», for å bruke begreper fra utdanningsdebatten i dag.  Boka ble en bestselger og en viktig bok i diskusjonen om amerikansk høyere utdanning, men egner seg neppe til skurkerollen i Bjerkes konspirasjon.

Når han så tar for seg andre sider ved «pc» er han nokså selektiv.  Problemet med «pc» handler ikke primært om høyre/venstre i politikken, slik Bjerke synes å tro.  Det handler primært om en hersketeknikk.  Noen meninger er hevet over diskusjon. Man behøver ikke argumentere for dem.  Ofte skjer det når blir stort nok flertall for et synspunkt.  Da har mindretallet mistet sine rett til å bli møtt i åpent lende, og argumenter erstattes av personkarakteristikker.  Det triste med denne holdningen er at det fører til at meninger blir fastlåst både hos mindretall og flertall, og den diskursen og dialogen som skulle kunne gi oss bedre innsikt, og føre oss fremover som samfunn, blir borte.  Den politiske korrekthet setter ofte en stopper for «den herredømmefrie samtalen», som er et adelsmerke for et åpent og liberalt samfunn.  Jeg tror vi i Norge er sterkere plaget av den politiske korrekthet fordi arven fra enhetssamfunnet sitter så dypt i oss.  Vi er ikke vante med å leve med konkurrerende sannheter.  Før var det kirken som visste hva som var rett, så ble det staten og nå er det en usalig blanding av politiske eliter og eksperter media vender seg til for å få sannheten fastslått. 
Jeg tror den politiske korrektheten er på vikende front.  Den hører gårsdagen til. Den trives best i små, enhetlige og lukkede samfunn.  I dag lever vi i et samfunn der flere konkurrerende sannheter lever side om side, der ingen sannheter er selvsagte enten de representerer flertallets meninger eller mindretallets. Et levende demokrati i et flerkulturelt samfunn krever levende dialog og «mer åpenhet», ikke en stillestående og nedstøvet politisk korrekthet.