Også før den jula vi akkurat har lagt bak oss har det vært diskusjon knyttet til skolenes markering av advent og jul. Noen grunnskoler, ja de fleste, har skolegudstjeneste som et av sine tilbud. Andre sier nei til slik gudstjeneste, mens atter andre har prøvd seg med nyskapningen «kirkebesøk uten forkynnelse»!
Det kan være ulike årsaker til at spørsmålet omkring
julegudstjeneste oppleves vanskelig, men særlig synes det å være to hensyn som
vanskelig lar seg forene. Det ene er ønsket om å gjøre noe som alle kan være
med på, det andre er ønsket om å unngå «forkynnelse». Mange forsøk er blitt gjort for å forene
disse hensynene, men erfaringen viser at det ikke er lett.
Et tydelig eksempel på et relativt selvmotsigende
løsningsforslag finner vi i referert i Adresseavisen like før jul. En rektor sier følgende om programmet under sin
skoles kirkebesøk: «Vi dramatiserer juleevangeliet i et musikkspill, men holder
oss langt unna forkynnelse». Enhver som
har lest juleevangeliet vil forhåpentligvis få med seg at dette ikke er en nøytral
tekst; den er en av kristendommens viktigste grunnfortellinger: «Se, jeg
forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født en
Frelser i Davids by; han er Messias, Herren!»
(Lukas 2,10-11). Mer forkynnende kan det neppe bli.
Tidlig i adventstiden hørte vi også om et velment forsøk fra
en skole Drammen på å gjøre skolens juleavslutning så «nøytral» som mulig. For
ikke å støte noen skulle eventuelle nisseluer tas av og man skulle lage en felles
vinterfest for alle barna. Men en slik markering er jo heller ikke nøytral. Var
det ikke Stalin som i sin tid etablerte vinterfest og fader Frost i sin kamp for
å erstatte den russisk-ortodokse julefeiringen?
Verken religiøse eller sekulære julemarkeringer er nøytrale. Uansett
hva vi foretar oss sier det noe om vår virkelighetsoppfatning og vårt verdisyn.
Norge er et flerkulturelt land, det er vi alle enige om. Dette
kommer til uttrykk i festtalene og i offentlige dokumenter. Ikke minst i
skolens styringsdokumenter snakkes det varmt om verdien av den flerkulturelle
skolen. Begrepet har ingen entydig
definisjon, men bruken av det må i alle fall innebære en erkjennelse av at det
i Norge finner flere kulturer, ulike kulturer som skal få lov til å komme til
uttrykk også i det offentlige rom. Når det
i sangen heter at Alle er forskjellig,
men det er utenpå, sier ikke det hele sannheten. Vi er ulike inni
også. Vi har tilknytning til ulike
kulturer, ulike livssyn, ulike tradisjoner.
Hvis vi insisterer på at alle skal gjøre det samme hele tiden, tar vi
ikke dette på alvor. I norsk skole sitter det i ryggmargen at vi ikke skal
legge vekt på forskjellene, men på det som knytter oss sammen. Betegnelsene enhetsskole og fellesskole gir signal om det samme. Derfor ser skolen noen ganger ut til å nære
en frykt for hva som kan skje når vi markerer våre ulike tradisjoner for
tydelig, særlig hvis det skjer i hverandres nærvær. Det kan virke som om vi
tror at barnesinn og samfunn vil bryte
sammen dersom vi bli eksponert for tydelig for det flerkulturelle mangfoldet. Derfor tenker vi at det barnet som ikke tror
på julenissen ikke kan tåle å se at sidemannen har nisselue på en
juleavslutning, at barn av en humanetiker ikke kan tåle å høre en kristen
julesang, at muslimske barn ikke kan tåle å se andre spise pølse med brød, hvis
det da ikke er kalkunpølse. Vi tar hensyn, velmenende som vi er, og så fjerner
vi heller nisselua, julesangen og grillpølsa. Min påstand er likevel at ulikhetene
er helt uproblematisk for barna.
Der er nok heller vi voksne som er problemet. Noen har sagt at nordmenn
er plaget av en viss berøringsangst i
møte med religioner og livssyn, ikke minst i møte kristendommen. (Se f.eks.
Øistein Brekkes essay i Morgenbladet 15.07.2011). At vi har en slik
berøringsangst, tror jeg det er noe i. Vi vet vi at skal være tolerante, men
det er en toleranse på avstand, det kan se ut som om vi særlig har en angst for
å trø de som vi definerer som «de andre» for nære, angst for å krenke, for å
utfordre, for å undertrykke. Og jeg skal
lure på om det ikke under der igjen kan ligge en dypere angst, nemlig en angst
for selv å bli utfordret og for selv å bli berørt. Vi vil se «de andre» på
avstand, men vil helst ikke selv bli utfordret av altfor nærgående inntrykk.
Se, men ikke røre, synes å være tankegangen vår. Derfor tar vi kanskje noen
ganger i tilflukt i en misforstått nøytralitetsideologi som ikke tar verken samfunnet
eller skolens flerkulturelle målsetting på alvor.
Kristen tro og tradisjon er en viktig og uunnværlig del av
det flerkulturelle mangfoldet i Norge. Kristendommen
har preget norsk kultur i 1000 år, og fortellingene om Jesu fødsel har vært
norsk barnelærdom. Skolegudstjenesten før jul synliggjør kristen tro og
tradisjon på en god måte. Derfor bør en
slik markering være et av tilbudene skolen tilbyr elevene sine i adventstiden. I
en slik gudstjeneste har naturligvis både juleevangeliet og kristne julesanger
en selvsagt plass. Like selvsagt er det
at de som ikke ønsker å være med får et fullgodt alternativ. Vi er ulike, og skal få lov til å være det. Når
alle om et år skal feire jul igjen, bør skolens parole være: Ja til
førjulsmarkeringer uten misforståtte nøytralitetskrav og pinlig berøringsangst!
Følges denne parolen vil det innebære et mer entydig ja til en flerkulturell
skole, der ulike tradisjoner, inkludert den kristne, blir mer synlig,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar